Hva er dyrevelferd?
Innledning og historikk
Dyrevelferdsloven i nåværende utgave trådte i kraft fra 1.januar 2010. Den første dyrevernloven kom i 1935 og den andre i 1974. Sammenlignet med mange andre land har Norge og de andre nordiske land vært relativt tidlig ute med dyrevernslovgivning.
Bakgrunnen for de første lovene var bl.a. Darwins arbeid og utgivelser i 1859 og 1871, som påpekte at dyr og mennesker har mye av de samme behovene, både fysisk og mentalt, men at hovedforskjell mellom arter ligger i hvilken grad det er forskjell.
Den filosofiske retningen kaldt Utilitarismen oppstod på 1700 tallet, og først med den ble dyrs evne til å føle smerte og lide ansett som relevant. En av de mest kjente tilhengerne var Jeremy Bentham, som argumenterte at siden dyr også kan lide, så må menneskers moralske forpliktelser utvides til å omfatte dyr. I boken «An Introduction to the Principles of Morals and Legislation» fra 1789 skriver han blant annet:
«The question is not, Can they reason? nor, Can they talk? but, Can they suffer?»
Dyrevelferdsloven i nåværende utgave trådte i kraft fra 1.januar 2010. Den første dyrevernloven kom i 1935 og den andre i 1974. Sammenlignet med mange andre land har Norge og de andre nordiske land vært relativt tidlig ute med dyrevernslovgivning.
Bakgrunnen for de første lovene var bl.a. Darwins arbeid og utgivelser i 1859 og 1871, som påpekte at dyr og mennesker har mye av de samme behovene, både fysisk og mentalt, men at hovedforskjell mellom arter ligger i hvilken grad det er forskjell.
Den filosofiske retningen kaldt Utilitarismen oppstod på 1700 tallet, og først med den ble dyrs evne til å føle smerte og lide ansett som relevant. En av de mest kjente tilhengerne var Jeremy Bentham, som argumenterte at siden dyr også kan lide, så må menneskers moralske forpliktelser utvides til å omfatte dyr. I boken «An Introduction to the Principles of Morals and Legislation» fra 1789 skriver han blant annet:
«The question is not, Can they reason? nor, Can they talk? but, Can they suffer?»
Et gjennombrudd for dyrevelferd kom i 1965, da den engelske regjeringen satte ned et offentlig utvalg, som skulle utrede en definisjon på god dyrevelferd. Utvalget ble kalt «Brambell-kommisjonen», og deres arbeid førte til det vi kaller «De fem friheter» for husdyr.
De fem friheter:
1. Frihet fra sult, tørste og feilernæring
- ved tilgang på friskt vann og en diett som opprettholder god helse, trivsel og livskraft.
2. Frihet fra unormal kulde, varme og ubehag
- ved å sørge for et passende miljø, med komfortabel liggeplass og ly for vær og vind.
3. Frihet fra frykt og stress
- ved å sørge for gode omgivelser og at dyra behandles på en slik møte at vedvarende frykt, stress og mental lidelse kan unngås.
4. Frihet fra smerte, skade og sykdom
- ved forebyggelse, rask diagnose og behandling.
5. Frihet til å utøve normal atferd
- ved å sørge for nok plass, passende fasiliteter og selskap av artsfrender.
Disse fem frihetene bør danne grunnlaget for vår felles forståelse av dyrevelferd, og ligger til grunn for Mattilsynet og Norges Kaninavlsforbund sitt arbeid. Fokus på dyrevelferd har fått et viktig oppsving generelt i samfunnet de senere årene. Det er svært positivt at dyrevelferd får en stadig mer naturlig plass i vanlige menneskers tankesett når man omtaler dyr. Allikevel brukes ofte ordet på måter som ikke er helt i tråd med dets betydning. For at dyr skal ha god velferd, er det altså en del grunnleggende behov som må dekkes.
Det er tre hovedretninger som beskriver hva som er god dyrevelferd:
Alt hold av dyr vil begrense dyras mulighet til å leve et naturlig liv og utøve naturlig atferd. Til gjengjeld gir vi dyra beskyttelse, mat, vann, stell og omsorg. Det er viktig å huske at ville dyr er utsatt for mange farer og lidelser, og at et naturlig liv har sin kostnad. For tamrein og sau gir utmarksbeite veldig god velferd for de fleste dyra, men mange dyr blir utsatt for store lidelser på grunn av skader, fluemark, rovdyr og andre farer.
Dyrevelferd handler i stor grad om dyrets biologiske funksjon. Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) har utviklet en definisjon som tar utgangspunkt i dyrets egen opplevelse:
"Dyrevelferd er individets subjektive opplevelse av sin mentale og fysiske tilstand som følge av dets forsøk på å mestre sitt miljø."
De fem friheter:
1. Frihet fra sult, tørste og feilernæring
- ved tilgang på friskt vann og en diett som opprettholder god helse, trivsel og livskraft.
2. Frihet fra unormal kulde, varme og ubehag
- ved å sørge for et passende miljø, med komfortabel liggeplass og ly for vær og vind.
3. Frihet fra frykt og stress
- ved å sørge for gode omgivelser og at dyra behandles på en slik møte at vedvarende frykt, stress og mental lidelse kan unngås.
4. Frihet fra smerte, skade og sykdom
- ved forebyggelse, rask diagnose og behandling.
5. Frihet til å utøve normal atferd
- ved å sørge for nok plass, passende fasiliteter og selskap av artsfrender.
Disse fem frihetene bør danne grunnlaget for vår felles forståelse av dyrevelferd, og ligger til grunn for Mattilsynet og Norges Kaninavlsforbund sitt arbeid. Fokus på dyrevelferd har fått et viktig oppsving generelt i samfunnet de senere årene. Det er svært positivt at dyrevelferd får en stadig mer naturlig plass i vanlige menneskers tankesett når man omtaler dyr. Allikevel brukes ofte ordet på måter som ikke er helt i tråd med dets betydning. For at dyr skal ha god velferd, er det altså en del grunnleggende behov som må dekkes.
Det er tre hovedretninger som beskriver hva som er god dyrevelferd:
- dyrets biologiske funksjon
- dyrets egen opplevelse
- dyrets mulighet for et naturlig liv
Alt hold av dyr vil begrense dyras mulighet til å leve et naturlig liv og utøve naturlig atferd. Til gjengjeld gir vi dyra beskyttelse, mat, vann, stell og omsorg. Det er viktig å huske at ville dyr er utsatt for mange farer og lidelser, og at et naturlig liv har sin kostnad. For tamrein og sau gir utmarksbeite veldig god velferd for de fleste dyra, men mange dyr blir utsatt for store lidelser på grunn av skader, fluemark, rovdyr og andre farer.
Dyrevelferd handler i stor grad om dyrets biologiske funksjon. Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) har utviklet en definisjon som tar utgangspunkt i dyrets egen opplevelse:
"Dyrevelferd er individets subjektive opplevelse av sin mentale og fysiske tilstand som følge av dets forsøk på å mestre sitt miljø."
Lov om dyrevelferd
Her vil jeg plukke ut de mest aktuelle paragrafene fra «Lov om dyrevelferd», og legge til litt forklarende tekst. Du finner dyrevelferdsloven i sin helhet her:
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2009-06-19-97
Mattilsynet har i tillegg laget en veileder for hva de mener er minimumskrav for å følge dyrevelferdsloven, samt en del anbefalinger. Denne finner du her.
Her vil jeg plukke ut de mest aktuelle paragrafene fra «Lov om dyrevelferd», og legge til litt forklarende tekst. Du finner dyrevelferdsloven i sin helhet her:
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2009-06-19-97
Mattilsynet har i tillegg laget en veileder for hva de mener er minimumskrav for å følge dyrevelferdsloven, samt en del anbefalinger. Denne finner du her.
§3 gir alle dyr en egenverdi, uavhengig av nytteverdien dyret har for oss. Eksempler på nytteverdi av dyr er bl.a. produksjon av kjøtt, pels, forskning, hygge, underholdning, osv. Begrepet egenverdi slår derfor fast at dyr har verdi ut over den økonomiske eller følelsesmessige verdi de måtte ha for mennesker, og også om de skulle mangle nytteverdi, eller til og med være definert som skadedyr.
Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. De skal behandles godt ut fra artsspesifikke behov, i den tiden de lever. Dette inkluderer også en rett og plikt til å avlive dersom dyret ikke har det godt. I tilfeller der påkjenninger og belastninger er nødvendig så skal det alltid veies opp mot alternativer for å unngå dette. Det kan være god dyrevelferd å avlive.
Legg merke til at loven sier «beskyttes mot fare for». I dette ligger det et ansvar om å forebygge og legge til rette for å unngå noe, før det inntreffer. Det å beskytte dyrene godt nok mot rovdyrangrep er et eksempel på dette.
Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. De skal behandles godt ut fra artsspesifikke behov, i den tiden de lever. Dette inkluderer også en rett og plikt til å avlive dersom dyret ikke har det godt. I tilfeller der påkjenninger og belastninger er nødvendig så skal det alltid veies opp mot alternativer for å unngå dette. Det kan være god dyrevelferd å avlive.
Legg merke til at loven sier «beskyttes mot fare for». I dette ligger det et ansvar om å forebygge og legge til rette for å unngå noe, før det inntreffer. Det å beskytte dyrene godt nok mot rovdyrangrep er et eksempel på dette.
§9 sier at medisinsk og kirurgisk behandling skal ivareta dyrets funksjonsevne og livskvalitet. Begge må altså oppfylles for at behandlingen skal være lov å utføre.
Det er ofte dyrehelsepersonell som har best forutsetninger for å vurdere hvilken behandling som bør gjennomføres, eller om dyret bør avlives på dyrevernmessig grunnlag. Samtidig har også dyreholder plikt å sikre at dyret ikke utsettes for uforsvarlig behandling.
I kravet om forsvarlig behandling ligger også en indirekte avlivningsplikt. Dyreholders plikt til å avlive dyr på grunnlag av dyrevelferd er beskrevet i §24, bokstav b. Rådet for dyreetikk (mars 2003) angir noen relevante vurderinger som må tas i beslutning om behandling eller avlivning:
- Prognose. Altså sjanse for smertefrihet og normal funksjon og livskvalitet.
- Smerte og funksjonshemming med eller uten behandling.
- Varighet og intensitet av smerte under og etter behandling.
- Varighet av behandlingen.
- Varighet av rehabilitering, restriksjoner, mental belastning og smerte.
- Eiers vilje og evne til å følge opp behandlingen.
- Eiers økonomiske begrensninger til valg av behandlingsalternativer.
- Total belastning for dyret i forhold til forventet gjenværende levetid.
Vilkåret «skal utføres på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte» er ikke begrenset til selve behandlingsøyeblikket. Konsekvensene for dyret i form av smerter, stress og andre belastninger er avgjørende, og hensynet til dyrets beste skal veie tyngre enn eierens og veterinærens egeninteresser. Risiko for at dyret påføres plager som ikke blir oppdaget er også relevant. Kaniner og andre byttedyr skjuler smerte og ubehag, så risikoen er stor for at smerter og plager ikke blir oppdaget (før det er for sent). Både belastningens intensitet og varighet teller med, og dette må veies opp mot prognose om fremtidig funksjonsevne og livskvalitet.
Det skal ikke gjøres operative inngrep eller fjernes kroppsdeler på dyr uten at det foreligger forsvarlig grunn ut fra hensynet til dyrets helse. Denne bestemmelsen går ikke ut på utførelsen eller på hvilket resultat det gir. Her stilles det krav til motivet. Begrepet kroppsdeler omfatter både ytre kroppsdeler (f.eks fot, hale, øye) og indre organer (f.eks kjønnsorganer), samt delvis fjerning av slike. Et inngrep for å gjøre et sykt eller skadet dyr friskt, er begrunnet i dyrets helse. Det er derimot flere forbud mot å utføre visse inngrep for å dempe eller forhindre naturlig atferd. Det er f.eks ikke lov å sette ring i trynet på gris, fjerne stinkkjertler hos ilder, osv. For hunder er det veldig strengt med kastrering, og ikke lov å utføre uten god begrunnelse. Inntil videre er det derimot tillatt å kastrere kaniner for å dempe hormonell adferd. Kastrering betyr at kjønnsorganer fjernes, mens sterilisering betyr at man kapper «strengen». Begge deler gjør dyret ufruktbart, men sterilisering fjerner ikke produksjon av kjønnshormoner.
Videre står det også at kastrering er tillatt når det er nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd, eller av andre særlige grunner. Vilkåret «nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd» avhenger av hva som er det beste for dyret, eventuelt dyrevelferden samlet sett for flere dyr. Vilkåret «nødvendig» ut fra «særlige grunner» betyr at det stilles kvalifiserende krav til begrunnelsen for å utføre inngrepet. Det skal være et reelt og tilstrekkelig behov som veier opp for dyrevelferdsmessige motargumenter, for at kastreringen skal være berettiget. Nødvendigheten bør også vurderes i lys av prinsipielle innvendinger mot å utføre kirurgi på friske dyr, og nødvendigheten skal vurderes i forhold til mulige alternativer. Landbruksdepartementet har uttalt at det prinsipielt er dyrevernmessig svært betenkelig å foreta inngrep på dyr for å tilpasse disse til ulike driftsformer og dyreholders behov, og at det heller er behov for å tilpasse driftsformen og legge forholdene til rette ut fra de artsspesifikke behov. Med andre ord; hvis man selv ikke takler den naturlige atferden til et ukastert dyr, så burde man ha vurdert å ikke gå til anskaffelse, eller å legge forholdene til rette for deres naturgitte adferd.
Kastrasjon påvirker dyrets adferd, og hos kaniner er det nettopp denne adferdsendringen som er målet, samt at f.eks hannkaniner kan holdes sammen med artsfrender. Endret hormonbalanse etter kastrering kan ha helsemessige effekter, både positive (f.eks redusert kreftrisiko) og negative (f.eks dårlig pels, fedme, inkontinens, urinstein). Dette utgjør i seg selv en risiko, i tillegg til risiko for død pga inngrepet i seg selv.
Norges forskningsråd (2005) uttalte generelt:
«Det er både etisk og et dyrevelferdsmessig spørsmål om det er riktig å utføre kirurgiske inngrep på friske dyr. Det er behov for mer forskning innen helsemessige og adferdsmessige konsekvenser av kastrering».
Kastrering kan du lese mer om her.
Det er ofte dyrehelsepersonell som har best forutsetninger for å vurdere hvilken behandling som bør gjennomføres, eller om dyret bør avlives på dyrevernmessig grunnlag. Samtidig har også dyreholder plikt å sikre at dyret ikke utsettes for uforsvarlig behandling.
I kravet om forsvarlig behandling ligger også en indirekte avlivningsplikt. Dyreholders plikt til å avlive dyr på grunnlag av dyrevelferd er beskrevet i §24, bokstav b. Rådet for dyreetikk (mars 2003) angir noen relevante vurderinger som må tas i beslutning om behandling eller avlivning:
- Prognose. Altså sjanse for smertefrihet og normal funksjon og livskvalitet.
- Smerte og funksjonshemming med eller uten behandling.
- Varighet og intensitet av smerte under og etter behandling.
- Varighet av behandlingen.
- Varighet av rehabilitering, restriksjoner, mental belastning og smerte.
- Eiers vilje og evne til å følge opp behandlingen.
- Eiers økonomiske begrensninger til valg av behandlingsalternativer.
- Total belastning for dyret i forhold til forventet gjenværende levetid.
Vilkåret «skal utføres på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte» er ikke begrenset til selve behandlingsøyeblikket. Konsekvensene for dyret i form av smerter, stress og andre belastninger er avgjørende, og hensynet til dyrets beste skal veie tyngre enn eierens og veterinærens egeninteresser. Risiko for at dyret påføres plager som ikke blir oppdaget er også relevant. Kaniner og andre byttedyr skjuler smerte og ubehag, så risikoen er stor for at smerter og plager ikke blir oppdaget (før det er for sent). Både belastningens intensitet og varighet teller med, og dette må veies opp mot prognose om fremtidig funksjonsevne og livskvalitet.
Det skal ikke gjøres operative inngrep eller fjernes kroppsdeler på dyr uten at det foreligger forsvarlig grunn ut fra hensynet til dyrets helse. Denne bestemmelsen går ikke ut på utførelsen eller på hvilket resultat det gir. Her stilles det krav til motivet. Begrepet kroppsdeler omfatter både ytre kroppsdeler (f.eks fot, hale, øye) og indre organer (f.eks kjønnsorganer), samt delvis fjerning av slike. Et inngrep for å gjøre et sykt eller skadet dyr friskt, er begrunnet i dyrets helse. Det er derimot flere forbud mot å utføre visse inngrep for å dempe eller forhindre naturlig atferd. Det er f.eks ikke lov å sette ring i trynet på gris, fjerne stinkkjertler hos ilder, osv. For hunder er det veldig strengt med kastrering, og ikke lov å utføre uten god begrunnelse. Inntil videre er det derimot tillatt å kastrere kaniner for å dempe hormonell adferd. Kastrering betyr at kjønnsorganer fjernes, mens sterilisering betyr at man kapper «strengen». Begge deler gjør dyret ufruktbart, men sterilisering fjerner ikke produksjon av kjønnshormoner.
Videre står det også at kastrering er tillatt når det er nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd, eller av andre særlige grunner. Vilkåret «nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd» avhenger av hva som er det beste for dyret, eventuelt dyrevelferden samlet sett for flere dyr. Vilkåret «nødvendig» ut fra «særlige grunner» betyr at det stilles kvalifiserende krav til begrunnelsen for å utføre inngrepet. Det skal være et reelt og tilstrekkelig behov som veier opp for dyrevelferdsmessige motargumenter, for at kastreringen skal være berettiget. Nødvendigheten bør også vurderes i lys av prinsipielle innvendinger mot å utføre kirurgi på friske dyr, og nødvendigheten skal vurderes i forhold til mulige alternativer. Landbruksdepartementet har uttalt at det prinsipielt er dyrevernmessig svært betenkelig å foreta inngrep på dyr for å tilpasse disse til ulike driftsformer og dyreholders behov, og at det heller er behov for å tilpasse driftsformen og legge forholdene til rette ut fra de artsspesifikke behov. Med andre ord; hvis man selv ikke takler den naturlige atferden til et ukastert dyr, så burde man ha vurdert å ikke gå til anskaffelse, eller å legge forholdene til rette for deres naturgitte adferd.
Kastrasjon påvirker dyrets adferd, og hos kaniner er det nettopp denne adferdsendringen som er målet, samt at f.eks hannkaniner kan holdes sammen med artsfrender. Endret hormonbalanse etter kastrering kan ha helsemessige effekter, både positive (f.eks redusert kreftrisiko) og negative (f.eks dårlig pels, fedme, inkontinens, urinstein). Dette utgjør i seg selv en risiko, i tillegg til risiko for død pga inngrepet i seg selv.
Norges forskningsråd (2005) uttalte generelt:
«Det er både etisk og et dyrevelferdsmessig spørsmål om det er riktig å utføre kirurgiske inngrep på friske dyr. Det er behov for mer forskning innen helsemessige og adferdsmessige konsekvenser av kastrering».
Kastrering kan du lese mer om her.
§23 omfatter generelle krav til dyrs levemiljø både innendørs og utendørs. Den skal sørge for at dyr har god nok plass, riktig temperatur, nok lys og tilgang på frisk luft, mv., alt etter de artsspesifikke behov. Dyrs levemiljø er sentralt for god dyrevelferd, både fysisk og sosialt. Det omfatter dyrets levemiljø som f.eks boligutforming, aktivitetsobjekter, lys (inkl sollys), temperatur, luftfuktighet, vind, osv. Fuktighet, trekk og høye temperaturer er kaniner meget sårbare for. Stell og fôring omfattes av §24.
For å kunne avgjøre om de artsspesifikke behov blir møtt, så er det selvfølgelig viktig å ha kunnskap om hva disse er for den spesifikke arten. Ulike dyreslag kan ha helt forskjellige behov for å ha tilfredsstillende levemiljø. Individer innenfor samme art kan også ha forskjellige behov i levemiljø, avhengig av f.eks. alder og helsetilstand. Dersom levemiljøet for eksempel hindrer et dyr i å utføre en naturlig adferd som de er motivert for å utføre, så kan det føre til frustrasjon, stress og mistrivsel. Det kan også mangel på hvile, eller hvis dyret hindres i å utføre naturlig adferd for termoregulering. Mye handler altså om å gi dyret mulighet for utfoldelse og til å mestre sitt levemiljø, både fysisk og mentalt. Denne evnen og muligheten til mestring er essensielt i dyrevelferdsbegrepet. For en kanin vil eksempelvis det å kunne utforske, gnage, grave og sitte på en forhøyning, samt ha tilgang til trygge gjemmesteder være avgjørende for trivselen. Mulighet til å komme seg ut i frisk luft og dagslys er både en stimulerende og helsefremmende aktivitet for kaniner. Uten sollys så kan kaniner få mangel på vitamin D, og utvikle beinskjørhet fordi dette vitaminet er viktig for opptak av kalsium. Les gjerne mer om kaniner og kalsium her. Dyrs krav på å få komme seg ut er nedfelt i Europarådsanbefalinger, som vi i Norge er forpliktet til å følge.
Dyr har krav på "egnet og trygt" tilholdsrom ihht paragraf 23. Hva som er egnet vil variere ut fra dyreart, rase, alder, helsetilstand, klimatisk tilpasningsevne, m.v. Et egnet tilholdsrom for kaniner vil bety en tørr og trekkfri oppholdsplass, der de kan bevege seg og hvile. Et "trygt" tilholdsrom betyr at dyr ikke skal skade seg, bli syke, skremt, stresset, osv, men det betyr også sikring og forebygging mot brann. Brann setter i høyeste grad dyrs liv og velferd i fare. Bruk derfor for all del kun oppvarmingskilde egnet for husdyr. Varmelamper er ekstremt brannfarlige, ikke egnet for permanent bruk, og må derfor unngås.
Kaniners behov for naturlig adferd
Kaniners naturlig adferd er i grove trekk å bevege seg innenfor reviret etter noe å spise, beskytte reviret, komme seg i sikkerhet med fare og ikke minst avle opp unger. For å føle seg «trygge» så har de behov for å sette seg opp på bakbeina for å komme høyere. Derfor må høyden i oppholdsrom/bur være høyt nok for det. En sittehylle er også nødvendig. Ellers trenger de nok plass til å kunne bevege seg, og til å hvile. Les gjerne mer om burbygging og plassbehov her. Kaniner trenger også en «hule» å gjemme seg i. Der kan de også søke tilflukt, og ha det lunt og godt om vinteren. Den kan derfor gjerne være litt «trang» og godt isolert/ventilert, og gjerne fylt med massevis av halm. Sist men ikke minst; ethvert byttedyr så langt nede på næringskjeden har sterke behov for formering. Dilemmaet er at det allerede finnes alt for mange kaniner i omplasseringshjem, så noen velger derfor å kastrere for å bl.a. dempe formeringsbehovet. Biologiske behov som gjelder arten, vil i utgangspunktet gjelde for individet også, men individer innen samme art kan ha forskjellige individuelle behov også. Blant annet av faktorer som alder, kjønn, helsemessig status og gemytt.
Kaniners behov for hvile
Ville kaniner tilbringer mesteparten av døgnet på å hvile, og da gjerne trygt nede i hulene sine, eller helt utstrekt på bakken. Disse behovene må de få dekket. De er mest aktive i skumringstimene om morgen og kveld, men ellers er de ikke i mye aktivitet.
Kaniners behov for termoregulering
Villkaniner, forvillede tamkaniner og våre tamkaniner er relativt like, men en av områdene de er mest forskjellige er evne til å takle lave temperaturer. Dette mye fordi temperaturen kaninen utsettes for påvirker pelskvaliteten, og enda større forskjeller blir det når utviklingen skjer over flere generasjoner i samme miljø. Kaninen er ekstremt tilpasningdyktig, og er derfor et av relativt få dyrearter som finnes i nesten alle verdensdeler, både frittlevende og i fangenskap. Selv om alle kaniner stammer fra den Europeiske kaninen i relativt varmt og tørt klima, så lever og trives de nå gjerne bedre i områder som har betydelig kaldere klima, mye pga deres utrolige evne til å unngå varmetap til omgivelsene. Les gjerne mer om dette her. Kaniner tåler altså kulde veldig godt, men tilpasningevnen til å takle varme er derimot dårlig, uansett hvor i verden de lever. Det at kaniner har dårlige evner til varmetap blir altså deres «fiende». Kaniner har ikke svettekjertler, så ørene er i hovedsak deres «verktøy» til å kvitte seg med overskuddsvarme. De kan også strekke ut kroppen og øke pustefrekvens, men det utgjør relativt lite. Da er en sval hule god å ha. Ved 25°C begynner de å slite, og over 30°C kan være dødelig. Kaniners bur/bolig må derfor stå i skyggen på sommerstid, eller være isolert mot solstrålene. Et uisolert bur i solen får mange graders økning inni, enn ute i skyggen.
Kaniners behov for sosial kontakt med artsfrender
På generell basis er alle dyrs sosiale adferd er viktig å ta hensyn til. Det betyr at solitære dyr ikke påtvinges selskap, og at sosiale dyr ikke holdes alene. For begge tilfeller kan feil sosialisering føre til mistrivsel, frykt, skade, mental påkjenning, m.v. Her kan det også være individuelle og forskjellige behov innen samme art, og kaniner er et godt eksempel på en slik art. Noen kaniner trives rett og slett ikke med andre kaniner, mens andre kaniner er veldig sosiale og har stor nytte og glede av artsfrender. Forskning og vitenskap har vist at i en kaninkoloni så har kaniner nede på rangstigen forhøyet hjertefrekvens, som betyr høyere stressnivå og dårligere velferd. Dette må man også ta hensyn til ved valg om evt sammensetning av individer. Hunners behov vil typisk variere ut fra hormonell tilstand og brunstperioder. En periode går det bra, og i andre vil de skade hverandre. Sosialt stress kan også oppstå dersom for mange dyr holdes på for liten plass, i tillegg til at dyr med lavere rang kan ha høyere risiko for underernæring. Som dyreeier har man ansvar for at dyrevelferden er ivaretatt for alle dyrene, også de lengst nede på rangstigen dersom man har flere dyr sammen i koloni.
For å kunne avgjøre om de artsspesifikke behov blir møtt, så er det selvfølgelig viktig å ha kunnskap om hva disse er for den spesifikke arten. Ulike dyreslag kan ha helt forskjellige behov for å ha tilfredsstillende levemiljø. Individer innenfor samme art kan også ha forskjellige behov i levemiljø, avhengig av f.eks. alder og helsetilstand. Dersom levemiljøet for eksempel hindrer et dyr i å utføre en naturlig adferd som de er motivert for å utføre, så kan det føre til frustrasjon, stress og mistrivsel. Det kan også mangel på hvile, eller hvis dyret hindres i å utføre naturlig adferd for termoregulering. Mye handler altså om å gi dyret mulighet for utfoldelse og til å mestre sitt levemiljø, både fysisk og mentalt. Denne evnen og muligheten til mestring er essensielt i dyrevelferdsbegrepet. For en kanin vil eksempelvis det å kunne utforske, gnage, grave og sitte på en forhøyning, samt ha tilgang til trygge gjemmesteder være avgjørende for trivselen. Mulighet til å komme seg ut i frisk luft og dagslys er både en stimulerende og helsefremmende aktivitet for kaniner. Uten sollys så kan kaniner få mangel på vitamin D, og utvikle beinskjørhet fordi dette vitaminet er viktig for opptak av kalsium. Les gjerne mer om kaniner og kalsium her. Dyrs krav på å få komme seg ut er nedfelt i Europarådsanbefalinger, som vi i Norge er forpliktet til å følge.
Dyr har krav på "egnet og trygt" tilholdsrom ihht paragraf 23. Hva som er egnet vil variere ut fra dyreart, rase, alder, helsetilstand, klimatisk tilpasningsevne, m.v. Et egnet tilholdsrom for kaniner vil bety en tørr og trekkfri oppholdsplass, der de kan bevege seg og hvile. Et "trygt" tilholdsrom betyr at dyr ikke skal skade seg, bli syke, skremt, stresset, osv, men det betyr også sikring og forebygging mot brann. Brann setter i høyeste grad dyrs liv og velferd i fare. Bruk derfor for all del kun oppvarmingskilde egnet for husdyr. Varmelamper er ekstremt brannfarlige, ikke egnet for permanent bruk, og må derfor unngås.
Kaniners behov for naturlig adferd
Kaniners naturlig adferd er i grove trekk å bevege seg innenfor reviret etter noe å spise, beskytte reviret, komme seg i sikkerhet med fare og ikke minst avle opp unger. For å føle seg «trygge» så har de behov for å sette seg opp på bakbeina for å komme høyere. Derfor må høyden i oppholdsrom/bur være høyt nok for det. En sittehylle er også nødvendig. Ellers trenger de nok plass til å kunne bevege seg, og til å hvile. Les gjerne mer om burbygging og plassbehov her. Kaniner trenger også en «hule» å gjemme seg i. Der kan de også søke tilflukt, og ha det lunt og godt om vinteren. Den kan derfor gjerne være litt «trang» og godt isolert/ventilert, og gjerne fylt med massevis av halm. Sist men ikke minst; ethvert byttedyr så langt nede på næringskjeden har sterke behov for formering. Dilemmaet er at det allerede finnes alt for mange kaniner i omplasseringshjem, så noen velger derfor å kastrere for å bl.a. dempe formeringsbehovet. Biologiske behov som gjelder arten, vil i utgangspunktet gjelde for individet også, men individer innen samme art kan ha forskjellige individuelle behov også. Blant annet av faktorer som alder, kjønn, helsemessig status og gemytt.
Kaniners behov for hvile
Ville kaniner tilbringer mesteparten av døgnet på å hvile, og da gjerne trygt nede i hulene sine, eller helt utstrekt på bakken. Disse behovene må de få dekket. De er mest aktive i skumringstimene om morgen og kveld, men ellers er de ikke i mye aktivitet.
Kaniners behov for termoregulering
Villkaniner, forvillede tamkaniner og våre tamkaniner er relativt like, men en av områdene de er mest forskjellige er evne til å takle lave temperaturer. Dette mye fordi temperaturen kaninen utsettes for påvirker pelskvaliteten, og enda større forskjeller blir det når utviklingen skjer over flere generasjoner i samme miljø. Kaninen er ekstremt tilpasningdyktig, og er derfor et av relativt få dyrearter som finnes i nesten alle verdensdeler, både frittlevende og i fangenskap. Selv om alle kaniner stammer fra den Europeiske kaninen i relativt varmt og tørt klima, så lever og trives de nå gjerne bedre i områder som har betydelig kaldere klima, mye pga deres utrolige evne til å unngå varmetap til omgivelsene. Les gjerne mer om dette her. Kaniner tåler altså kulde veldig godt, men tilpasningevnen til å takle varme er derimot dårlig, uansett hvor i verden de lever. Det at kaniner har dårlige evner til varmetap blir altså deres «fiende». Kaniner har ikke svettekjertler, så ørene er i hovedsak deres «verktøy» til å kvitte seg med overskuddsvarme. De kan også strekke ut kroppen og øke pustefrekvens, men det utgjør relativt lite. Da er en sval hule god å ha. Ved 25°C begynner de å slite, og over 30°C kan være dødelig. Kaniners bur/bolig må derfor stå i skyggen på sommerstid, eller være isolert mot solstrålene. Et uisolert bur i solen får mange graders økning inni, enn ute i skyggen.
Kaniners behov for sosial kontakt med artsfrender
På generell basis er alle dyrs sosiale adferd er viktig å ta hensyn til. Det betyr at solitære dyr ikke påtvinges selskap, og at sosiale dyr ikke holdes alene. For begge tilfeller kan feil sosialisering føre til mistrivsel, frykt, skade, mental påkjenning, m.v. Her kan det også være individuelle og forskjellige behov innen samme art, og kaniner er et godt eksempel på en slik art. Noen kaniner trives rett og slett ikke med andre kaniner, mens andre kaniner er veldig sosiale og har stor nytte og glede av artsfrender. Forskning og vitenskap har vist at i en kaninkoloni så har kaniner nede på rangstigen forhøyet hjertefrekvens, som betyr høyere stressnivå og dårligere velferd. Dette må man også ta hensyn til ved valg om evt sammensetning av individer. Hunners behov vil typisk variere ut fra hormonell tilstand og brunstperioder. En periode går det bra, og i andre vil de skade hverandre. Sosialt stress kan også oppstå dersom for mange dyr holdes på for liten plass, i tillegg til at dyr med lavere rang kan ha høyere risiko for underernæring. Som dyreeier har man ansvar for at dyrevelferden er ivaretatt for alle dyrene, også de lengst nede på rangstigen dersom man har flere dyr sammen i koloni.
§24 pålegger dyreholder å sørge for godt nok fôr og vann, forsvarlig tilsyn og stell, riktig behandling av syke eller skadde dyr, samt avlivning hvis det er nødvendig. Målet er at dyrene skal ha det godt mens de lever, og ikke kun skjermes fra lidelse. Denne paragrafen henger også sammen med §6, som går på krav til dyreholders kompetanse.
De fleste gir heldigvis dyrene sine god omsorg, men det finnes dessverre unntak, og det finnes nok også en del mørketall.
Bokstav a)
Belastninger kan forekomme av eksempelvis for lite eller uegnet fôr, mangelfull vannforsyning, teknisk svikt i utstyr, manglende renhold, hardhendt eller uvennlig behandling, dårlig oppfølging ved skade og sykdom, m.v. For kaniner er det ofte feilfôring som forårsaker lidelse og død. En av de vanligste feilene er for brå overgang til nytt fôr, for eksempel gress og planter om våren. Dette kan gi trommesyke. Rent vann er også veldig viktig, og kaniner er «eksperter» på å grise til vannskåler med stø og lortekuler. Hyppig renhold av vannskåler er nødvendig. Samme gjelder vannbeholdere med drikkenippel. Spesielt i sommerhalvåret når det lettere oppstår alger. Om vinteren er det gjerne mer utfordringer med at vannet fryser. Da er det viktig at det skiftes ut minimum to ganger i døgnet, og spesielt i tidspunkter der de får pellets. Renhold bør gjøres så ofte at kaninen slipper å måtte stå i egen urin, og får lortekulene ligge for lenge så øker faren for sykdommer som f.eks koksidiose. Teknisk svikt kan også forekomme, og for kaniner vil det hovedsakelig være snakk om oppvarmingskilder. Kaniner som ikke har utviklet optimal vinterpels pga oppvarming vil kunne fryse dersom varmekilden svikter, og føre til unødig belastning og lidelse. Behovene vil variere for hvert enkelt individ og deres nåværende tilstand. F.eks vil hunner med unger ha behov for mer vann pga melkeproduksjon.
Bokstav b)
Dyreholder skal sikre dyrene mot skade, sykdom, parasitter og andre farer. Forebyggende faktorer er god ernæring, passe mosjon, trygge omgivelser, avl for robuste dyr, m.v. For kaniner er det spesielt viktig med eksponering av sollys, rikelig med frisk luft, samt mulighet for bevegelse. Bur bør derfor som minimum være store nok til å tillate tre hopp i én retning, samt ha en forhøyning å hoppe opp på, ihht veileder for kaninhold utgitt av Mattilsynet. Andre farer kan være beskyttelse mot rovdyr. Derfor anbefaler Mattilsynet at msn heller ikke har kaniner sammen med hunder og katter. Dersom man har kaninene ute, så må tilholdssted sikres mot både dyr og mennesker. Dette er dyreholdes plikt og ansvar, så her hjelper det lite å skylde på andre dersom man ikke har sikret tilstrekkelig.
Syke og skadde dyr skal gis forsvarlig behandling og avlives om nødvendig. Første forutsetning er at man har tilstrekkelig tilsyn med dyrene, og tilegner seg kompetanse til å se symptomene. For kaniner er det ekstra utfordrende da de er byttedyr, og dermed eksperter på å skjule sykdom og smerte. I forskriften om velferd for produksjonsdyr står følgende: «Syke eller skadde dyr skal isoleres på egnet plass med tørr og myk liggeplass, dersom dette er til beste for dyret». Ved smittefare må kaniner bort fra andre artsfrender så fort som mulig. Man kan og bør ha karantenebur tilgjengelig, spesielt dersom man er oppdretter. Disse bør også benyttes ved innkjøp av nye dyr, og spesielt ved import, pga risiko for sykdommer som kan smitte hele besetninger.
Dyreholder er pliktig til å sørge for avlivning dersom det er nødvendig ut fra dyrets beste. Dårlig prognose og smertefulle tilstander står sterkt i vurderingen. Selv når dyret har reell mulighet til å bli bra igjen, kan belastningene før, under og etter behandling gjøre det uforsvarlig å la dyret leve. Det kan også være nødvendig å avlive dyr utelukkende pga mental belastning og stress, eksempelvis hvis de er spesielt nervøse eller aggressive. Her er det dessverre mange dyreeiere som ikke er flinke nok til å tenke på dyrenes beste, og overse sine egne følelser og behov.
De fleste gir heldigvis dyrene sine god omsorg, men det finnes dessverre unntak, og det finnes nok også en del mørketall.
Bokstav a)
Belastninger kan forekomme av eksempelvis for lite eller uegnet fôr, mangelfull vannforsyning, teknisk svikt i utstyr, manglende renhold, hardhendt eller uvennlig behandling, dårlig oppfølging ved skade og sykdom, m.v. For kaniner er det ofte feilfôring som forårsaker lidelse og død. En av de vanligste feilene er for brå overgang til nytt fôr, for eksempel gress og planter om våren. Dette kan gi trommesyke. Rent vann er også veldig viktig, og kaniner er «eksperter» på å grise til vannskåler med stø og lortekuler. Hyppig renhold av vannskåler er nødvendig. Samme gjelder vannbeholdere med drikkenippel. Spesielt i sommerhalvåret når det lettere oppstår alger. Om vinteren er det gjerne mer utfordringer med at vannet fryser. Da er det viktig at det skiftes ut minimum to ganger i døgnet, og spesielt i tidspunkter der de får pellets. Renhold bør gjøres så ofte at kaninen slipper å måtte stå i egen urin, og får lortekulene ligge for lenge så øker faren for sykdommer som f.eks koksidiose. Teknisk svikt kan også forekomme, og for kaniner vil det hovedsakelig være snakk om oppvarmingskilder. Kaniner som ikke har utviklet optimal vinterpels pga oppvarming vil kunne fryse dersom varmekilden svikter, og føre til unødig belastning og lidelse. Behovene vil variere for hvert enkelt individ og deres nåværende tilstand. F.eks vil hunner med unger ha behov for mer vann pga melkeproduksjon.
Bokstav b)
Dyreholder skal sikre dyrene mot skade, sykdom, parasitter og andre farer. Forebyggende faktorer er god ernæring, passe mosjon, trygge omgivelser, avl for robuste dyr, m.v. For kaniner er det spesielt viktig med eksponering av sollys, rikelig med frisk luft, samt mulighet for bevegelse. Bur bør derfor som minimum være store nok til å tillate tre hopp i én retning, samt ha en forhøyning å hoppe opp på, ihht veileder for kaninhold utgitt av Mattilsynet. Andre farer kan være beskyttelse mot rovdyr. Derfor anbefaler Mattilsynet at msn heller ikke har kaniner sammen med hunder og katter. Dersom man har kaninene ute, så må tilholdssted sikres mot både dyr og mennesker. Dette er dyreholdes plikt og ansvar, så her hjelper det lite å skylde på andre dersom man ikke har sikret tilstrekkelig.
Syke og skadde dyr skal gis forsvarlig behandling og avlives om nødvendig. Første forutsetning er at man har tilstrekkelig tilsyn med dyrene, og tilegner seg kompetanse til å se symptomene. For kaniner er det ekstra utfordrende da de er byttedyr, og dermed eksperter på å skjule sykdom og smerte. I forskriften om velferd for produksjonsdyr står følgende: «Syke eller skadde dyr skal isoleres på egnet plass med tørr og myk liggeplass, dersom dette er til beste for dyret». Ved smittefare må kaniner bort fra andre artsfrender så fort som mulig. Man kan og bør ha karantenebur tilgjengelig, spesielt dersom man er oppdretter. Disse bør også benyttes ved innkjøp av nye dyr, og spesielt ved import, pga risiko for sykdommer som kan smitte hele besetninger.
Dyreholder er pliktig til å sørge for avlivning dersom det er nødvendig ut fra dyrets beste. Dårlig prognose og smertefulle tilstander står sterkt i vurderingen. Selv når dyret har reell mulighet til å bli bra igjen, kan belastningene før, under og etter behandling gjøre det uforsvarlig å la dyret leve. Det kan også være nødvendig å avlive dyr utelukkende pga mental belastning og stress, eksempelvis hvis de er spesielt nervøse eller aggressive. Her er det dessverre mange dyreeiere som ikke er flinke nok til å tenke på dyrenes beste, og overse sine egne følelser og behov.
§25 krever at avl skal sørge for robuste dyr med god funksjon og helse. Det skal ikke brukes dyr i avlen som kan påvirke avkom negativt, verken fysisk eller psykisk. Gjennom planmessig og selektiv avl, utført av oppdrettere med tilstrekkelig kunnskap, kan man sikre robuste dyr med god helse, gemytt og produksjonsegenskaper. Ønskede egenskaper for kaniner i avl er pelskvalitet, kuldetoleranse, hurtig vekst, god utnyttelse av fôret, høy melkeproduksjon, mange avkom og gode morsegenskaper.
For å oppfylle denne paragrafen er avlere forpliktet til å ikke bruke dyr i avl som gir medfødte genfeil, misdannelser, tannfeil, m.v. Avkom skal være i stand til å utøve naturlig atferd, og ikke være negativt påvirket av fysiologiske funksjoner. Unger med misdannelser eller nedsatte funksjoner bør altså avlives, og om det skyldes arvelige egenskaper bør foreldredyr, og evt hele slektslinjer tas ut av avl. Det er ikke tilstrekkelig at dyret selv er robust med gode egenskaper, hvis man har grunn til å tro at det er bærer av skjulte (recessive) genfeil som kan gi lidelser, som kan oppstå dersom det andre dyret bærer samme gen(ene). Dette kan man få mistanke om gjennom undersøkelse av avstamning, og gjennom gentesting. Videre kan avl som resulterer i nervøse, lettskremte og/eller aggressive dyr være negativt for dyrevelferden, og som gjør at de ikke mester atferd som ellers er naturlig for arten.
For å oppfylle denne paragrafen er avlere forpliktet til å ikke bruke dyr i avl som gir medfødte genfeil, misdannelser, tannfeil, m.v. Avkom skal være i stand til å utøve naturlig atferd, og ikke være negativt påvirket av fysiologiske funksjoner. Unger med misdannelser eller nedsatte funksjoner bør altså avlives, og om det skyldes arvelige egenskaper bør foreldredyr, og evt hele slektslinjer tas ut av avl. Det er ikke tilstrekkelig at dyret selv er robust med gode egenskaper, hvis man har grunn til å tro at det er bærer av skjulte (recessive) genfeil som kan gi lidelser, som kan oppstå dersom det andre dyret bærer samme gen(ene). Dette kan man få mistanke om gjennom undersøkelse av avstamning, og gjennom gentesting. Videre kan avl som resulterer i nervøse, lettskremte og/eller aggressive dyr være negativt for dyrevelferden, og som gjør at de ikke mester atferd som ellers er naturlig for arten.
§28 regulerer utsetting av dyr i naturen, som et ledd i kultiveringsarbeid for arter som tilhører naturlig bestand i norsk fauna. Ut fra ordlyden i paragrafen kan den lett oppfattes til å gjelde enhver art, men i praksis er det ikke riktig. Kaniner hører ikke hjemme i norsk fauna, og det er ikke lov å slippe dem løs. Det finnes svært mange eksempler på at kaniner har blitt sluppet fri, og har funnet seg godt til rette. Faktisk så godt at de har blitt nok individer til å bli en trussel for naturlige arter, og skadedyr for befolkning. Les mer om dette her.
Artsspesifikke behov for kanin
Kaniner er såkalte kolonidyr. Ville kaniner bor i store kolonier som består av mindre grupper på to til åtte dyr. Kaninene har en rangordning seg imellom, hvor én vil være den dominante. De er også svært territorielle og forsvarer stedene de anser som sine. Selv om kaniner er sosiale dyr, vil en kanin ha behov for å trekke seg unna resten av flokken innimellom.
Ville kaniner graver ganger og huler i jorden der de bygger reir til ungene. I vill tilstand er kaniner bytte for mange rovdyr, og ved fare gjemmer de seg så fort som mulig i hulene under jorden. Mulighet for å grave og tilgang til trygge skjulesteder er derfor avgjørende for kaniners trivsel. Selve gravebehovet reduseres dersom kaniner har nok gjemmesteder og «huler», da dette er hovedårsaken til at de graver. I naturen graver også kaniner for å lete etter planter og røtter de kan spise.
Kaniner er aktive og nysgjerrige dyr. De ser svært godt på avstand og har vidt synsfelt. De har dårligere nærsyn, og en «blindsone» rett foran hodet. Med de store ørene har de også utmerket hørsel i tillegg til meget god luktesans, og er derfor svært observante.
Kaniner er såkalte kolonidyr. Ville kaniner bor i store kolonier som består av mindre grupper på to til åtte dyr. Kaninene har en rangordning seg imellom, hvor én vil være den dominante. De er også svært territorielle og forsvarer stedene de anser som sine. Selv om kaniner er sosiale dyr, vil en kanin ha behov for å trekke seg unna resten av flokken innimellom.
Ville kaniner graver ganger og huler i jorden der de bygger reir til ungene. I vill tilstand er kaniner bytte for mange rovdyr, og ved fare gjemmer de seg så fort som mulig i hulene under jorden. Mulighet for å grave og tilgang til trygge skjulesteder er derfor avgjørende for kaniners trivsel. Selve gravebehovet reduseres dersom kaniner har nok gjemmesteder og «huler», da dette er hovedårsaken til at de graver. I naturen graver også kaniner for å lete etter planter og røtter de kan spise.
Kaniner er aktive og nysgjerrige dyr. De ser svært godt på avstand og har vidt synsfelt. De har dårligere nærsyn, og en «blindsone» rett foran hodet. Med de store ørene har de også utmerket hørsel i tillegg til meget god luktesans, og er derfor svært observante.
Kaninhold og dyrevelferd
Ethvert dyrehold vil innebære kompromiss fra det livet frittlevende dyr har i naturen, på godt og vondt. Uansett hva vi mennesker tilbyr våre dyr, og hvor mye vi bryr oss om dem, så lever de i fangenskap, og det i seg selv avviker fra det naturlige. Enten man har dem utendørs i bur/løpegård eller løpende fritt i en leilighet. Dyrevelferdslover er laget slik at livet i fangenskap skal være betraktelig lettere og mer behagelig å leve enn for dyr i naturen. Livet i naturen er tøft og nådeløst, og de 5 frihetene er nok ren utopi for de ville kaninene som etter hvert har spredt seg til nær sagt alle verdensdeler. For dem er det sannsynligvis kun friheten til å utøve naturlig atferd som blir oppfylt til enhver tid i løpet av livet. Ellers er det naturens lov som gjelder, og det er ingen andre som beskytter dem fra rovdyr, sult, sykdom, osv.
Frihet til å utføre naturlig adferd er ironisk nok det punktet som ofte er vanskeligst å ivareta for våre kjæledyr og husdyr. Så spørsmålet er; hva er naturlig atferd for en kanin? For ville kaniner vil det i hovedsak si å ha frihet til å bevege seg på stort område, være sosiale og til å formere seg. Det er mange som glemmer sistnevnte. Hvis man skal prøve å tenke som en kanin; hva er vel viktigere enn muligheten til å spre sine gener og fostre opp unger?
Her kommer dilemmaet, og det er her enhver må ta et bevisst valg om hvordan man skal tilrettelegge kaninholdet. De mest vanlige alternativene er:
1. Koloni (ukastrert)
La hunner leve sammen i «koloni», og evt bruke dem i avl. Hannene holdes hver for seg, men gjerne slik at de kan se, lukte og høre andre artsfelller. Holdes de med hunnene så vil hver hunn kunne få nytt kull ca med 30 dagers mellomrom. Holdes hanner sammen så vil de sloss, ofte med døden til følge. Da må eier gi hannene ekstra oppmerksomhet, selv om et menneske ikke kan erstatte dyr av samme art. Kaninhold i koloni krever veldig stor plass for hunnene, og det øker risikoen betraktelig for sykdommer som f.eks. koksidiose. For de fleste er dette ikke et alternativ på grunn av arealmangel.
2. Ha dyr hver for seg (ukastrert)
Ha alle dyr hver for seg, og la dem få utøve naturlig atferd ved å formere seg gjennom selektiv avl. Igjen krever det mer av eier i form av sosial kontakt, men det kan også til en viss grad gis ved å skille dyr med nettingvegg. Atskilt, men likevel med en viss kontakt. Ikke så helt ulikt slik ville kaniner har det i koloni, dog beskyttet mot aggressive artsfrender. Dette alternativet er egnet for de som har kanin som produksjonsdyr, til konkurranse og/eller som selskapsdyr.
3. Begge kjønn i sosial gruppe (kastrert)
Ha alle dyr sammen uavhengig av kjønn, men kastrere dem slik at de ikke kan formere seg. Man nekter da dyrene helt muligheten til å utføre naturlig atferd gjennom formering, men gir dem til gjengjeld betydelig mer sosialt samvær av egen art. Kastrering stopper aggressiv atferd som skyldes kjønnshormoner, men ikke aggressivitet som skyldes deres naturlige instinkt for å etablere rangordning. Dette alternativet velges gjerne av dem som kun vil ha kaniner som selskapsdyr.
Oppsummering
Uansett hva slags type kaninhold du velger så er mulighet for å bevege seg med på å utøve naturlig adferd. Dette sikres f.eks ved å ha store nok bur og evt en løpegård der de kan løpe fritt fra tid til annen.
God dyrehelse er viktig for god dyrevelferd. Friske og sunne individer er et godt tegn. Det er også dyr som produserer som normalt, og viser atferd som er normal for arten.
For å oppnå best mulig dyrevelferd for kaniner i tråd med deres naturlige behov må altså følgende ivaretas:
1. Biologisk funksjon, som helse og reproduksjon.
2. Naturlig liv, som et naturlig miljø og ha mulighet til å utføre atferder som er naturlig for arten.
3. Subjektiv opplevelse. Altså hvordan dyret selv opplever sitt miljø.
Det er altså viktig at dyret får muligheten til å oppleve positive følelser, ikke bare fravær av negative følelser. Ved dette punktet varierer ofte oppfattelsen av hva som er «god dyrevelferd». Noen mener det mest givende for kaniner er fri sosial kontakt med artsfrender, da med forbehold om at alle blir kastrert. Andre mener det er best å la dyrene få formere seg, og være skjermet fra aggresjon og sykdomssmitte fra artsfrender. Sistnevnte gir forøvrig ihvertfall hunner en del sosial kontakt mens de fostrer opp ungene.
I besetninger hvor det er fravær av sykdom og skader kan det være gode produksjonsresultater, men disse resultatene gir oss kun en pekepinn om dyrenes egen opplevelse livskvalitet. Samtidig er det å leve heller ikke ensbetydende med god livskvalitet. Det er kanskje naturlig å anta at dyr som til stadighet er syke eller lider av skavanker ikke har optimal livskvalitet. Spesielt dersom dyret ofte må innom stressende besøk hos veterinær, og kanskje gjennomgå smertefulle behandlinger/inngrep. Ingen vet med sikkerhet hvordan en kanin opplever sin egen livskvalitet. Det blir opp til hver enkelt å avgjøre hvor grensen går mellom dyrevelferd/livskvalitet og egne følelser/behov.
Å forstå en annen art krever kunnskap. Her er det mye forskning og erfaring tilgjengelig. Dyreeiers kunnskap, vaner, kultur og tradisjoner vil være med på å påvirke hvordan dyrene behandles. Fordi dyrs opplevelse av egen livskvalitet er en usikkerhet, vil ofte en menneskelig vurdering av denne kunne ha sine begrensninger. Der det er tvil, må tvilen alltid være til det beste for dyret og ikke for eieren. God dyrevelferd medfølger ansvar.
Kilder
Regelverk/forskrifter:
- Lov om dyrevelferd (2010)
- Forskrift om velferd for produksjonsdyr.
- Høringsnotat om endring av «Lov om dyrevelferd» fra 1974.
- St.meld. nr 12 (2002-2003). «Om dyrehold og dyrevelferd».
- Ot.prp. nr. 15 (2008-2009). «Om lov om dyrevelferd».
Mattilsynet har noen relevante veiledere:
- Veiledning om hold av kanin som kjæledyr
- Veileder til dyrehelseforskriften.
- Veileder til omsetning og midlertidig hold av dyr.
Andre dokumenter fra Mattilsynet
Mattilsynets arbeid med dyrevelferd - Årsrapport 2019
Mattilsynets arbeid med dyrevelferd - Årsrapport 2018
Mattilsynets arbeid med dyrevelferd - Årsrapport 2017
Norges Kaninavlsforbund
- Veiledning om hold av kanin som husdyr
Litteratur
«Dyrevelferdsloven - Kommentarutgave». Universitetsforlaget. Skrevet av Inger H.Stenevik og Cecilie M.Mejdell.
ISBN 978-82-15-01541-5
Forskning og vitenskap
«Forskningsbehov innen dyrevelferd i Norge» (feb 2005)
- Rapport fra Styringsgruppen for Dyrevelferd.
«Evidence-Based Rabbit Housing and Nutrition»
- i denne artikkelen er det forsøkt å lage en helhetlig «oppsummering» av studier og forskning av kaninhold og dyrevelferd.
«The Impact of the current housing and husbandry systems on the health and welfare of farmed domestic rabbits»
- rapport med vitenskapelig tolkning av EFSAs velferdsrapport.
The Impact of the current housing and husbandry systems on the health and welfare of farmed domestic rabbits”
The Impact of the current housing and husbandry systems on the health and welfare of fardomestic rabbits”
Regelverk/forskrifter:
- Lov om dyrevelferd (2010)
- Forskrift om velferd for produksjonsdyr.
- Høringsnotat om endring av «Lov om dyrevelferd» fra 1974.
- St.meld. nr 12 (2002-2003). «Om dyrehold og dyrevelferd».
- Ot.prp. nr. 15 (2008-2009). «Om lov om dyrevelferd».
Mattilsynet har noen relevante veiledere:
- Veiledning om hold av kanin som kjæledyr
- Veileder til dyrehelseforskriften.
- Veileder til omsetning og midlertidig hold av dyr.
Andre dokumenter fra Mattilsynet
Mattilsynets arbeid med dyrevelferd - Årsrapport 2019
Mattilsynets arbeid med dyrevelferd - Årsrapport 2018
Mattilsynets arbeid med dyrevelferd - Årsrapport 2017
Norges Kaninavlsforbund
- Veiledning om hold av kanin som husdyr
Litteratur
«Dyrevelferdsloven - Kommentarutgave». Universitetsforlaget. Skrevet av Inger H.Stenevik og Cecilie M.Mejdell.
ISBN 978-82-15-01541-5
Forskning og vitenskap
«Forskningsbehov innen dyrevelferd i Norge» (feb 2005)
- Rapport fra Styringsgruppen for Dyrevelferd.
«Evidence-Based Rabbit Housing and Nutrition»
- i denne artikkelen er det forsøkt å lage en helhetlig «oppsummering» av studier og forskning av kaninhold og dyrevelferd.
«The Impact of the current housing and husbandry systems on the health and welfare of farmed domestic rabbits»
- rapport med vitenskapelig tolkning av EFSAs velferdsrapport.
The Impact of the current housing and husbandry systems on the health and welfare of farmed domestic rabbits”
The Impact of the current housing and husbandry systems on the health and welfare of fardomestic rabbits”